Bøger om Vinterfjell

Dette bindet i serien av Nils Faarlunds 'Samlede Verker' er tilegnet to akademiske oppgaver, der hver på deres måte tegner et bilde av Nils Faarlund og det han har stått for i alle årene fra midt på 1960-tallet til i dag. Første delen er Aage Jensen avhandling om veglederpedagogikken og dens forankring i den dype økologiske bevegelse. Andre delen er Petter Erik Leirhaug idéhistoriske avhandling om Nils Faarlunds skrifter primært med fokus på deres forståelse av friluftslivet. Til sammen gir de to avhandlinger både overblikk over og fordypelse i personen Nils Faarlund og hans handlinger og tanker.

Dette bindet inneholder de to vinterfjell-bøkene av Nils Faarlund: 'Fjellskiløping - en håndbok i friluftsliv' og 'Snø, snøskred og redningstjeneste'.'Fjellskiløping' er en klassisk instruksjonsbok fra vegleder vegledertradisjonens formative år, og i form derfor ikke reprentativ for den senere Nils Faarlund. Men innholdet holder, også for nutidens fjellskigåing.'Snø, snøskred og redningstjeneste' er mildere i formen, tettere på vegledningspedagogikken (i skriftlig form!), men minst like så faktuell og handlingsvegledende som 'Fjellskiløping'.Til sammen gir de to bøkene et godt fundament for den, der ønsker å leve sitt friluftsliv i vinterfjellet. Klassisk læreboksmateriale!

Nils Faarlund har i mer enn en menneskealder stått i spissen for Norges Høgfjellsskole i Hemsedal. Faarlund er en fjellets mann, en naturens advokat, med et ærend der med utgangspunkt i det konkrete, i naturopplevelsen, rekker langt ut over øyeblikkets eufori. Og med et ærend, der retter seg mot både det samfunn, der bebor naturen, og det enkelte menneske, der er innfelt i både natur og kultur. Første bind av Nils Faarlunds Samlede Verker dekker skiftet i syn på fruliftlivets formål og innhold rundt slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet - på den tid hvor Nils Faarlund utvikler seg til norsk friluftslivs mest markante meningsbærer. Friluftslivet institusjonaliseres og intellektualiseres. Opplevelsen i fri natur kobles til et forpliktende vennskap med natur. Det må få konsekvenser for den måte, hvorpå vi innretter samfunnet, Vi blir nøtt til å innse, at et samfunn basert på økt forbruk som eneste mål for velstand ikke blot er et fattig samfunn, men ogsø et samfunn i katastrofal splid med seg selv, med mennesker - med menneskeheten - og med naturen. Vi må og skal finne andre løsninger, hvis vi fortsatt ønsker å leve sivilisert og dannet med hinannen og den natur vi er en uløselig del av.

Sentralt for Nils Faarlund på 1980-tallet er erkjennelser hentet fra Himalaya. Tiden for å hente inspirasjon for norsk friluftsliv på andre siden av kloden er over. Sporene av turismen og klatreekspedisjonene er tydeligere og mer omfattende enn forventet. Naturen er 'herjet' og befolkningens, særlig sherpaenes, tradisjonelle levemåter fortrenges, sosiale samværsformer og beslutningsprosesser oppløses, morsmålet erstattes av engelsk, den religiøse tro utvannes og undergraves. Perioden er også den, hvor Nils Faarlund oppdager, at den dype romantikkens verdier også er det tradisjonelle friluftslivets verdier. Hans forståelse av friluftslivets egenart tydeliggjøres. Det er naturinnlevelsen, som er friluftslivets kjerne. Romantikken ses som reaksjon på den naturvitenskaplige tenkemåte. Den skiller ikke beskrivelse fra norm. Naturforståelse er ikke observasjon, men innlevelse. Den frie natur er synlig ånd, ånden er usynlig natur.

1970-tallet er definisjonenes tiår for Nils Faarlund. Avgrensninger og defineringer blir til en kamp om ordet - en kamp om retten til å definere fenomenet. Ordet skaper det det sier. Enten det gjelder bekledning, utstyr, væremåte, idrett, forskningsmidler eller andre valg synes norsk friluftsliv å være preget av polariseringer - noe Faarlunds 1970-talls skrifter nærmest inkarnerer. Det som i oppstartsårene var svake konturer av friluftslivets egenart og grenser blir i dette tiåret til fiendebilder.

På 1990-tallet står oppfattelsen av natur for meningsskrytene som en sosial og kulturell konstruksjon sentralt. Naturbegrepet har blitt en teoretisk konstruksjon. Samfunns- og samtidskritisk, og tro mot seg selv, skriver Nils Faarlund omvendt om en natur som 'får lov til å være seg selv'. Han søker å fange opp eller gi rom for det som ikke er menneskelig strukturert. Bl.a. med avsett i Heidegger bruker Faarlund naturbegrepet for det som utfoldes og har verdi uavhengig av menneskelige interesser og som ikke i vesentlig grad preges av menneskelig bearbeiding og innflytelse, samtidig som mennesket på en helt fundamental måte hører til (i) naturen. Naturbegrepet levner overgangene mellom natur og kultur flytende og huserer i metafysikkens gråsone.

Med årtusen-skiftet og på vei inn i Nils Faarlunds femte og sjette årti som skribent blir det dags for å minnes, å se tilbake og trekke opp de stier der har blitt gått. Sentralt står den personlige utvikling i Tindegruppen, etableringen av Høgfjellsskolen og utviklingen av vegledningspedagogikken. Det siste bl.a. i møtet med Forsvaret og Krigsskolene, der har vært Faarlunds sparringspartnere gjennom alle årene. Faarlund bruker selv ordet 'leug' om sin ferdsel i fri natur og sin måte å veglede på. Set med tilbakeblikk dekker 'leug' vel også den veien han selv har gått. Der er også nye kampe å kjempe - mot vindmøller. Nils Faarlund er ingen Don Quijote og møllene er ganske virkelige. Og lissom de mistede fossefallene for Peter Wesel Zapffe var ødeleggende for den norske mentaliteten, blir vindturbinenes herjinger av landskapet det for Faarlund. Der er stadig saft og kraft i en gammel hedersmann!

"Friluftsliv - HVA - HVORFOR - HVORDAN" har blitt kalt 'en desidert friluftslivs-filosofi' - anno 1973. I pedagogisk orienterte friluftslivsarbeider har 'alle' vært innom dette skrift, og det kommer sentralt i fokus når vegledning i friluftsliv drøftes. Friluftslivets definisjonsspørsmål er et 'spørsmål om å avklare på hvilken bais, ut fra hvilke verdier, vi elsker friluftsliv'. Hva-spørsmålet er ikke en utspørren av fenomenet friluftsliv, der blir et spørsmål om hvilke virksomheter som er verdige merkelappen 'friluftsliv'. Dette er det filosofiske verdispørsmålet. Faarlund forsyner argumentene med toppnormer: Selvrealisering for alt liv, og avledet normer som tur etter evne. Som alternativ livsformerfaring og livsformopplevelse bliver friluftslivet en (ufiksert) pedagogisk veg og et virkemiddel til samfunnsendring.

Dette bind i Nils Faarlunds 'Samlede Verker' er tilegnet veglederstudentene. For også deer en vesentlig del av historien om Nils Faarlund og Norges Høgfjellsskole. Veglederstudiet ved Norges Høgfjellsskole var på mange sett og viss et eksperiment, like fra start til slutt, og på alle tenkelige måter. Studiet kom til å prege Nils Faarlund og Høgfjellsskolen. Og det kom i meget høy grad til å prege studentenes hele liv. De ofte meget personlige beretninger, der her blir presentert, vitner om det store mangfold i grunnsyn, interesser og bakgrunner veglederstudentene kom til Hemsedal med - og det store mangfold av friluftsliv, jobbmuligheter og karriereveier de hver især har forfulgt etter tiden i Hemsedal.